Schweisshundenes historie
av Magne Klokset
Utvikling av våre dagers
schweisshunder:
Hannoverische Schweisshund og Bayerische
Gebirgschweisshund
Våre dagers schweisshunder nedstammer,
som de andre europeiske jakthunder, direkte fra seguiser-hundene, eller
som de benevnes; kelterbracke. Seguiser eller bracke er et felles begrep
på de på sporet jagende og halsende hunder, slike som våre dagers
drevere, dachs og støvere.
Kelterne var et folkeslag som spredde seg over
Europa fra det 8. - 4. århundre før Kristus. Den gruppen som er
interessant i denne sammenheng er de Kelterne som hadde tilhold i
området som i dag utgjør Tyskland og Østerrike, de såkalte
Donau-Kelterne. Dette var et jordbruks- og jegerfolk som utmerket seg
som store hundeelskere. Dette folkets bruk av hunder er nøyaktig
nedskrevet i en del gamle skrifter. Blant annet den greske skribenten
Arrian (130 e.Kr.) har skildret Donau-Kelterne og deres hunder svært
inngående.
Noen systematisk
raseavl var det ikke, verken hos Kelterne eller hos Germanerne som etter
hvert overtok områdene. I vesentlig grad dreide det seg om
bruksegenskaper. Det var da stort sett to bruksområder jakthundene ble
brukt på. Ledhunder til å spore viltet og angrepshunder, «hetshunder»,
til å angripe eller trenge viltet opp i et hjørne slik at jegerne kom
til med sine lanser og «Hirschfängere» (lang kniv eller sabel) for å
drepe viltet.
Det er de såkalte
ledhundene som er interessante i denne sammenhengen. I følge
beskrivelsene var disse hundene store, massive og særdeles rolige
hunder, som utmerket seg med en ekstremt god luktesans. De ble bare
brukt til å spore opp vilt med. Bruken av ledhunder var utbredt i
oldtiden og frem gjennom hele middelalderen.
I og med innføring
og bruk av skytevåpen til jakt meldte det seg et behov for en hund til
bruk etter skuddet, til å finne igjen det påskutte viltet. I det 17. og
18. århundret ble det fra ledhundtypene utkrystallisert hunder som viste
gode egenskaper i det å kunne følge kalde sårspor etter vilt. Disse
hundene ble benevnt som Schweisshunder.
Noen systematisk avl
var det ikke snakk om før ca 1845 da det kongelige jaktgods ved Hannover
oppstod et ledhundkull som fikk benevnelsen «Rød Hannoveransk Haidbracke».
Disse avkom utmerket seg ved at de var særlig interessert i spor etter
høgvilt (klovvilt) og hadde svært gode neser. De ble opphavet til den
Hannoveranske Schweisshunden.
Tidlig hadde det i
de Bayerske Alper og i Tirol meldt seg behov for en noe lettere
Schweisshund som kunne ta seg fram i det ulendte terrenget. Det oppstod
etter hvert en rekke mindre hunder som ble brukt til ettersøk. Det står
skrevet at fyrsten av Turn und Taxis i året 1812 i sitt jaktområde førte
noen lette schweisshundlignende hunder som bare ble brukt til ettersøk.
Rundt 1850 skjedde
det merkelige at to menn; Freiherrn von Krag og «Hammerherrn» Peintinger
vom Steirischen Erzberg, uavhengig av hverandre krysset en Brandlbracken
hannhund med ei Hannoveransk tispe. Valpene etter disse kryssinger
utgjør opprinnelsen til Bayerische Gebirgschweisshund. Det er senere
innkrysset forskjellige brackentyper, blant annet Tirolerbracke.
I dag er den
Bayerske Schweisshunden i likhet med den Hannoveranske renavlet.
Kilder:
Doktoravhandling av Wolf Eberhard Barth: «Der Hannoverische Schweisshund
als Beispiel der Entwicklung eines deutschen Jagdhundes.»
Chronik -Klub Für Bayerische Gebirgschweisshunde 1912
