Om Bayersk Viltsporhund
- en rasepresentasjon
Ved Anne Guri Moum
Bayersk viltsporhund er
en tysk rase, avlet fram for å lete opp skadde dyr, og da spesielt
klovdyr. På tysk kalles rasen for Bayerische gebirgschweisshund, som kan
oversettes med Bayersk fjell-viltblodhund.
Egenskaper til en
schweisshund
Det som gjør schweisshunden i særklasse når det gjelder ettersøk, er
dens temperament og nedarvede kombinasjoner av egnede egenskaper. Den
hannoveranske viltsporhunden er stor, tung og rolig, Mens den bayerske
viltsporhunden er mindre, smidigere og mer temperamentsfull. Bayeren er
ikke høyderedd og kan uten betenkeligheter arbeide på kanten av et stup.
En schweisshund har
en ekstremt god nese, og en sterk evne og vilje til å spore. Dette er
alfa og omega for at et ettersøk skal lykkes. Det skal være ekstremt
dårlige og vanskelige vittringsforhold før en schweisshund må gi opp.
Rett trent er
schweisshunden rolig i sitt søk og holder fast på det sporet som den har
begynt på. Den slår sjelden over på andre spor. Men det er ikke alltid
det skadde dyret slipper hund og jeger innpå seg. Schweisshunden er også
en hund som stiller klovvilt. Så selv om det skadde dyret stikker unna,
får schweisshunden stoppet det. En meget spesiell egenskap
schweisshunden har, er at den loser på (totverbellen) eller rapporterer
(totverveissen) dødt vilt. En schweisshund skal være lettdressert og
samarbeidsvillig.
Kilde: Nils Nilsson:
«Schweisshunden -Jägarens eftersökshund»
Gemytt
Dette er undertegnedes erfaring med rasen:
En Bayersk Viltsporhund skal være viltskarp, men meget myk overfor folk.
Den er tilbakeholdende og kan virke arrogant overfor fremmede, men skal
ikke være sky. Den er meget lojal og hengiven overfor sin familie og den
knytter seg fort til bare én person, hvis en ikke er oppmerksom og er
bevisst på at alle familiemedlemmer jobber med hunden. Den er egentlig
ingen førstegangshund da den krever mye som valp-unghund både av
aktivitet og oppdragelse. Unghunden bobler av energi og spillopper, og
det krever tid, tålmodighet og humoristisk sans for å overleve sammen
med en slik de tre første åra. Men bruker en tid på først blodspor og
senere ettersøksspor (spor utgått med klovsko) vil hunden få brukt
energien sin på riktig måte. Når hunden blir voksen (ved ca 3 års alder)
går spilloppene ut av blodet, og har du da jobbet jevnt med hunden så
vil du ha en lydig og grei familiehund og en pålitelig ettersøkshund.
Helse
Det finnes HD på rasen og det kreves kjent HD-status på avlsdyr for å få
registrert valpene i NKK. Norsk Schweisshund Klubb godkjenner bare
HD-frie hunder. Hypothyrodea eller nedsatt skjoldbruskkjertelfunksjon
(dvs. at skjoldbruskkjertelen produserer for lite av hormonet tyroksin)
var et voksende problem på 90-tallet. Nå er problemet mye mindre pga.
bevisst avl, heldigvis. Ellers finns det forekomster av andre sykdommer,
men det er bare sporadisk. Stort sett er hundene friske og de blir ofte
11 – 12 år.
Bayersk
Viltsporhund som familiehund
Bayeren trives best med å få være sammen med familien, og uten bevisst
trening er det ingen selvfølge at den vil være hjemme alene. Lærer den å
omgås barn på en fornuftig måte, og særlig fra den er valp, vil den
trives veldig godt sammen med barn. Bayeren elsker å sitte i fanget, og
du bør ha i tankene når den er liten og søt at den blir 20 – 25 kg… I
det hele tatt er kroppskontakt viktig for den. Så lenge Bayeren får mye
kos, oppmerksomhet og
bruke nesen sin jevnlig er den en ypperlig familiehund.
Siden den er
korthåret er det lite krav til pelsstell. Men den røyter en del i
perioder, og den er ikke allergivennlig.
Konklusjon
Bayersk Viltsporhund er ikke en rase for alle, men ønsker du deg en god
og pålitelig ettersøkshund og du har tid du er villig å bruke på den i
valpe- og unghundtida, så kan dette være rasen for deg.
